WELCOME TO LINE’S TRAVEL BLOG

SOENDAG 15.04.2007 

Saa er jeg i Lahore, ca 3 mil fra grensen til India. Maalet er snart naadd. Utrolig, men sant!! Det gaar fortsatt noen dager foer jeg krysser grensen, for jeg maa ha visumet til India paa plass i lomma. 

Turen gjennom Pakistan ble en noe anderledes opplevelse i og med at politiet fulgte meg hele veien. Fordeler og ulemper aa ha dem paa slep. De maatte ligge taalmodig bak meg der jeg traakket av gaarde. De maatte taalmodig vente naar jeg stoppet for aa ta bilder, for aa spise eller ta en tissepause. De var for det meste lette aa samarbeide med, snille og imoetekommende. Jeg hadde bekymringsloese dager, jeg traakket saa lenge jeg oensket, for deretter aa humpe videre paa planet paa en pick-up. Standarden paa pick-upene var meget varierende, mange skranglete og daarlig vedlikeholdt.

 De soerget for aa faa meg innstalert paa et hotell foer det ble moerkt og ordnet alltid opp om det var noe jeg trengte. Om natten satt en bevepnet vakt enten i resepsjonen eller uten for rommet mitt! Jeg var i meget trygg forvaring. Det var nok en hyggelig avveksling for de som fikk denne jobben, for det er toefft aa vaere politi i Pakistan. De er 24 timer paa vakt, og kan sove 6 timer. Noen sier de jobber hver dag ogsaa helligdager, andre fortalte de hadde en fridag etter 8 arbeidsdager. Loennen er mellom 7000 og 10.000 rupie pr maaned (mellom 700 og 1000 kr).

En ulempe var at jeg fikk ikke helt bevege meg slik jeg ville, de skulle alltid passe paa, og noen var ikke helt happy over all oppmerksomheten jeg fikk. Som ellers paa turen stroemmer folk til naar jeg stopper et sted, men politiet hadde en tendens til aa holde folk unna, eller var de ivrige til aa mase om at vi maatte komme oss videre.

Det er mange politi i Pakistan og mange politidistrikt. Dvs at eskortene underveis skiftet stadig. Noen dager var de oppe i 10 ulike eskorter som avloeste hverandre. I hver bil var det stort sett 3 personer, minimum 1 sjaafoer og 1 “gun man”. De moret seg over pakistanerantrekket mitt og de viktige urdu frasene mine; asalaam aleikum (hilsen, betyr egentlig fred vaere med deg), shukriyaa (takk) og kudaa haafiz (farvel).

165 politimenn, 48 pick-uper og 7 motorsykler tok det aa faa meg trygt fra Quetta til Lahore. Hvorfor denne ekskorten? Naar jeg spurte hvorfor, svarte de at “it is our duty to protect foreign people travelling in Pakistan”. Spesielt i Balochistan, Quetta-omraadet, er det en del uroligheter og noen strekninger lengre nord er stengt for utlendinger. Pakistanske myndigheter er redde for at noe skal skje og har paalagt politiet og ekskortere alle utlendinger som tar seg frem med eget fremkomstmiddel.

Da jeg var i Quetta var det ca 22 grader og meget behagelig. Etter aa ha passert Sibi, ca 100 km soer for Quetta, har det stort sett vaert mellom 35 og 42 grader og steikende sol hver dag. Det er en ny utfordring aa traakke i denne varmen, men det gaar greit saa lenge jeg tar det rolig og faar meg en kald dusj innimellom, og selvfoelgelig heller innpaa nok vann, det er kjempeviktig. I Tyrkia og Iran var det fint for der kunne jeg drikke vannet trygt hele veien, her holder jeg meg til flaskevann som har stort sett er greit aa faa tak i hele veien.

Det er lett aa faa i seg mat som ikke egner seg for vestlige mager, det er det bl.a flere her paa backpacker hotellet i Lahore som erfarer om dagen! Men jeg er meget forsiktig med hva jeg spiser naa (bank i bordet!). Her i Lahore er det flere gode restauranter, og kebaben paa hjoernet er heller ikke vaerst. Havregryn er ogsaa aa faa kjoept i Pakistan, og det er en bra start paa dagen!

Myggen har jeg sett svaert lite til, men den blir om mulig mer plagsom etterhvert. Det er dengu feber som er stoerste faren, den finnes det hverken vaksine eller medisin for saa det er om aa gjoere aa ikke bli stukket.

Trafikken er hektisk. Litt uvant med venstrekjoering. Paa landeveien tenker jeg ikke over det, men i byene maa jeg vaere ekstra paa vakt.

Mens jeg sitter her aa skriver, klokken er 8 paa kvelden, dukker det opp 3 syklister! Fra Canada, Frankrike og Brazil. De kommer fra India. Det skal bli interessant aa hoere hvordan turen deres har vaert. De har truffet Patrice paa veien og de har med hilsning. 

Her paa Regale Internet Inn i Lahore samles reisende fra hele verden. Noen er paa vei vestover til Iran, andre nordover til de pakistanske fjell og Kina. Andre igen, om ikke saa mange, er paa vei oestover. Har truffet en syklist til her fra Soer-Korea paa vei til Iran.

I morgen tar jeg toget til Islamabad og blir der et par dager for bl.a aa hente visumet til India paa torsdag.

INDIA HERE I COME!

Fra Quetta til Lahore er det ca 1150 km hvor jeg traakket ca halve veien. Resten tilbrakte Rowern og jeg bak paa diverse politi pickuper.

Onsdag 4. april 2007
Quetta - Sibi 97 km

Torsdag 5. april 2007
Sibi - Jacobabad 65 km

Fredag 6. april 2007
Jacobabad - Sukkur 87 km

Loerdag 7. april 2007
Sukkur - Rahimyar Khan 63 km

Soendag 8. april 2007
Rahimyar Kahn - Bahawlapur 28 km

Mandag 9. april 2007
Bahawlapur - Multan 65 km

Tirsdag 10. april 2007
Multan - Okara 118 km

Onsdag 11. april til Lahore

MULTAN mandag, 9. april 2007 

Naa har jeg beveget meg et godt stykke naermere Lahore og India, delvis pr sykkel og delvis paa politi pickup. De foerste 75 km fra Quetta traakket jeg paa egenhaand, men etter et sjekkpunkt varte det ikke lenge foer jeg hadde politibilen etter meg og siden da har de fulgt meg.

Patrice tok toget fra Quetta direkte til Multan, han ville ikke bli ”jaget” av politiet. Han syklet vist i fred de 300 km fra Multan til Lahore saa vidt jeg har skjoent. Politiekskorte har vaert greit for meg egentlig, faktisk ganske perfekt noen dager. Jag kan sykle om morgenen naar det ikke er saa steikende varmt, og naar jeg ikke orker aa traakke mer kan jeg sitte paa pickupen og bli kjoert fram til neste by! De vil jo gjerne ha meg paa bilen sa fort som mulig saa de slipper aa ligge bak meg i 20 km/t, men det var jeg forberedt paa og fikk skrevet et hoeffelig brev paa Urdu da jeg var i Quetta. Det forteller kort fortalt, at jeg har syklet 8000 km fra Norge igjennom Europa, Tyrkia og Iran og er avhengig av deres samarbeid for at turen min gjennom Pakistan skal bli like vellykket som resten av turen har vaert. Det brevet funker!

Naa kan dere jo gjette hvor mange politimenn det skal til for aa faa meg trygt fra Quetta til Lahore?

Storesoester Umra og kusine. Jeg var paa besoek hos familien som har Bloom Star hotel. Kvinnene var meget interessert i aa moete den gaerne syklisten fra Norge. Det er meget restriktivt med aa ta bilder av kvinner i Pakistan. Her i Quetta er kvinnene stort sett hjemmevaerende. Det er ikke mange aa se i gatene. Her er det ogsaa vanlig aa ha mange barn, og folk bor stort sett i storfamilier.

Babyer opptil 1 eller 1 og et halvt aar blir lagt i “tvangstroeye” naar de skal sove. Umer Khan var ikke helt fornoeyd med situasjonen og det skjoenner jeg godt!

Mine venner i Quetta. Paind er journalist og har sykkelbutikk. De kom til og med paa “sykebesoek”! Tradisjon i Pakistan aa besoeke en venn som er syk paastaar de.

Broedbakere i Quetta. Broedene stekes i hullet.