WELCOME TO LINE’S TRAVEL BLOG

Torsdag 18. januar 2007
Anamur - Aydincik 64 km
+ ca 500 m stigning

Saa utrolig mye bananer i Anamur! Jeg har en foelelse av at det blir mange raatne etter hvert som dagene gaar. Jeg spurte noen om de exporterte bananer, og fikk vite at för sendte de mye til de arabiske landene, men ikke naa lengre. Noe av bananene selges rundt i Tyrkia, men mye blir fortaert i omraadet. Det er mye lokal produserte ting som tydeligvis ikke selges andre steder i landet. F.eks kjoepte jeg noen kjempegode krydder/urte stenger som er kjent for aa gi energi i Manisa, men de faar man ikke kjoept noe annet sted. Veldig synd.

Jeg dro fra Anemur kl 9. Passerte mange omraader med jordbaer paa vei ut av Anemur, og de var saa smaatt begynt aa bli modne. Strekningen i dag hadde noen veldig bratte partier. Utsikten her var ikke riktig saa flott som de forrige dagene, men jag passerte noen smaa landsbyer og det virket som om absolutt alle jeg saa i dag hilste og smilte.

En gutt kom loepende etter meg. Han virkelig beinflöy for aa naa meg igjen og ropte noe paa engelsk, saa jeg maatte jo bare stoppe! Han var 11 aar gammel og snakket mer engelsk enn de fleste paa hans alder, som kan de vanlige frasene som “what’s your name” “how old are you” “where are you from”. Vi ble staaende aa prate en stund for han var veldig ivrig etter aa snakke engelsk. Han var virkelig soet og jeg fikk ta bilde av han og lillesösteren.

Det ble kort dag i dag. Fant et hotell, helt for med selv, rett ved sjoen saa jeg kunne sovne til bölgebruset.

LANGS KYSTEN
Blaatt hav saa langt jeg kan se, sol fra skyfri himmel, sommertemperatur, enestaaende vakker natur, hyggelige mennesker og god mat. Det er hverdagen langs middelhavskysten saa langt.

ANTALYA
er en stor by. Jeg holdt til i den gamle bydelen som var rolig naa paa denne tiden. Bodde paa Sabah pension som var en trivelig plass. Her traff jeg Ulrike fra Tyskland som hadde vaert her flere ganger og kjente baade folk og byen. Hun guidet meg rundt, vi var paa baattur, og hadde en hyggelig dag sammen. Jeg fikk ikke noe forhold til Antalya egentlig, men derimot likte jeg veldig godt Alanya. Det var varmere her, og veldig pent og rent, med en fin lang sandstrand. Kilometerene för Alanya var tettpakket av 5 stjernes hoteller og mindre panzioner. Mange var stangt naa, men noen turister saa jeg. Det sies at det bor et par tusen nordmenn i Alanya og mange andre europerer. Jeg skjönner godt at de har valgt denne plassen. 

EN ETTERMIDDAG OG EN KVELD I ALANYA
Jeg traakket inn til sentrum tidlig paa ettermiddagen og fant penzionet til Dogan og Lynda. Lynda er fra England, og Dogan er tyrkisk, men det pussige er at Dogan snakket flytende norsk for han hadde bodd 11 aar i Nord-Norge! Paa kvelden ble jeg invitert paa grilling av fisk og raki (bildet). Tidligere paa ettermiddagen traff jeg tilfeldig Sükrü. Han drev et appartementshotell paa sommeren sammen med foreldre og broren. Han er kjempeforelsket i ei finsk jente som han vil gifte seg med. Han skal til Finnland naaa i februar. Han tok meg med en runde i bilen, bl.a opp til den gamle borgen saa jeg fikk tatt noen flotte bilder. Det var her jeg traff kameraten paa bildet!

Jeg har ogsaa blitt kjendis i Alanya. Morgenen för jeg dro ble jeg intervjuet og tatt bilde av til lokalavisa! Tre timer traakk saa var jeg i Gazapaşa.

VEIEN TIL ANAMUR
Var litt treg igjen paa morran. Fikk i meg en stor posjon havregroet med banan og honning og kom avgaarde ved 9-tiden. Viste at turen til Anamur var baade bratt og lang og at dette ville bli en krevende dag, men det bekymret meg lite paa det tidspunktet. 

BRATTE BAKKER
Stigningen starter noen kilometer utenfor Gazapaşa. Jeg ser de höye aasene foran meg og de enda höyere fjellene bak, og veien som svinger seg oppover. Beina kjennes sterke og formen er upaaklagelig saa jeg traakker i vei med godt mot. Det stiger bra og jeg traakker bra. Det er slakkere partier og nye bratte stigninger. Det stiger flere hundre meter de neste 15 km. Rowern kjennes tyngre i dag, og det er den ogsaa i og med at jeg har mindre klaer paa kroppen og mer paa sykkelen. I tillegg har jeg med litt ekstra mat. Jeg traakker meg sakte men sikkert oppover, helt til toppen av aasen. Det er fantastisk her oppe, blaatt stille hav saa langt jeg kan se, solen steiker i hellingene, nesten ikke et vindpust. Jeg maa bare stoppe flere ganger aa ta bilder og nyte den storslaatte utsikten. Naa fortsetter veien stort sett i samme höyde, og slynger seg rundt aaskammene i duften av granskog og bananterrasser. Det er varmt.

BANANER OG JORDBAER
Jeg stopper for aa fylle vann ved en salgsbod for bananer. 3 unge gutter, mor og far og bestefar paa 95 aar holder til her. Gutta hjelper meg aa ta noen fine bilder, og jeg lover aa sende kopi. Bananene smaker godt og jordbaerene er ubeskrivelige. Store, röde, feilfrie og saftige! Ogsaa i januar da gitt! Vannet faar jeg gratis. Kraner med naturlig kildevann finner man langs veien de fleste steder i de tyrkiske fjellene. Klokka er blitt 12, det er fortsatt 55 km til Anamur, og de forteller meg at veien blir verre naa. Mye opp og ned og veldig svingete. De tilbyr meg aa overnatte i landsbyen, men jeg maa videre. Takker for meg og kommer meg paa rowern igjen. Det er mange som selger bananer langs veien her opp, men naa holder jeg farten oppe.

ENDA BRATTERE BAKKER
Det gaar lett de neste kilometerene. Veien gaar slik at jeg ser havet hele veien, stupbratt ned under meg. Saa begynner nedstigningen. Jeg tar det pent, veien har dette röffe dekket som rister som bare f…… Helt ned til havflaten baerer det foer det etter noen hundre meter begynner aa stige igjen mot nye höyder. Jeg traakker paa, men det er adskillig tyngere naa, brattere  og jeg maa av for aa trille. Sola steiker skikkelig naa. Ikke mange tissestopp i dag, det meste svettes nok ut! Jag krabber meg oppover, tunge km, smaatt om senn og tenker at turen til Anamur blir nok töffere enn jeg tenkte, men fram skal jeg, for saa vıdt jeg har faatt vıte, er det ikke hotell paa strekningen. Det er langt, det er bratt, det er et slit.

GJESTFRIHETEN I UCARI
Endelig virker det som jeg er oppe!? Jeg ser et skilt med Imamoglu Restaurant, et slitent skilt som vıtner om mange aar i sola. Der, - paa toppen, jeg faar öye paa en liten fırkantet murbygning med flatt tak og hvitmaling som har sett sine bedre dager. Aa kalle det en restaurant er litt vel i dröyeste laget, hvertfall etter vestlig standard, men dette er jo Tyrkia! Et serveringssted er det i hvertfall. Utenfor staar noen stoler og bord, hvor det sitter en liten gjeng aa nipper til teglass. Jeg stopper og spoer om noen snakker engesk eller tysk, men nei, - saa heldig er jeg ikke. De ber meg aa sette meg aa vente. Sliten som jeg er, er jeg ikke vanskelig aa be og teen smaker ekstra godt naa. Om litt kommer det en pick up humpende oppover bakken fra bananhagen og ut hopper en kjekk ung mann. Suleyman er i begynnelsen av 30-aara, mörkere i huden enn de fleste tyrkere og snakker bra engelsk! Jeg forteller at jeg er paa vei til Anamur med sykkel. Han ser paa meg, rister paa hodet og tror vist jeg er sprö. “Det er for sent aa fortsette til Anamur naa” sier han ” det er nesten 40 km og bratt.” Han forteller at veien gaar ned til havoverflaten for nok en gang aa stige over neste aas för Anamur. “Men du kan sove over i huset vaart og dra videre i morgen” fortsetter han.  ” Aa tusen takk! Kan jeg virkelig det?” svarer jeg lykkelig. “Selvfoelgelig, og helt gratis,” smiler Suleyman. Fantastisk tenker jeg, akkurat hva jeg kunne önske meg naa! 

UTSIKTEN er flott herfra. Vi sitter ute og drikker te og ser paa lastebilene og bussene som sliter seg opp bakken, det höres ut som de puster lettet ut naar de endelig naar toppen. En taxi svinger inn, den er paa kokepunktet. Litt nedkjöling og paafyll med vann saa gaar det videre. En annen bil fra motsatt retning stopper og to ungdommer i baksetet stuper ut i groeftekanten for aa spy! De har tydeligvis ikke taalt alle svingene! En lastebil stopper og en fortvilet sjaafoer faar hjelp med motortröbbel og han kommer seg videre.

SOLEN gaar ned i havet og farger himmelen rosa för den forvinner og mörket siger paa. Jeg er glad jeg ikke er paa veien naa! Utrolig nok var det lite trafikk da jeg var ute aa traakket og trillet, men naa virker det som trafikken tar seg opp. Stadig biler som passerer. Det er normalt det sier de. De forteller at restauranten er bra business paa sommeren, men naa paa vinteren er det daarlig, saa da er det andre gjöremaal som prioriteres.

HUSET ligger rett ved siden av restauranten. I huset bor for uten Suleyman, moren og faren og en bror. Hans to söstre bor i Antalya. Et ekte tyrkisk landsbyhus av den primitive sorten, slitt paa utsiden, men i stua er det godt og varmt.  Der er det alltid fyr paa vedovnen for her staar vannkjelen og koker med tekjelen paa toppen, som er den ekte tyrkiske maaten aa brygge te paa. Huset er ganske stort og det er 3 rom foruten kjoekkenet, stua og gangen. Vaskerommet og do ligger i et eget lite hus. Varmtvannet staar boblende i en stor kobberkjele over baalet ute i hagen. I vaskerommet staar en stor balje og en öse. Jeg tar med meg en bötte med varmt vann og det blir en varm dusj i dag ogsaa.

“MOR” lager middag til alle. Risgryte og kjoettsuppe. Det smaker godt. Gutta og jeg spiser i “restauranten”, og snart dukker det opp flere karer, - fra landsbyen i naerheten, og det blir kortspill. Jeg gaar inn for aa snakke med “mor” og “far”. Ikke det enkleste paa tyrkisk, men Suleyman dukker opp og gjoer samtalen enklere. Et ekte tyrkisk landsbyliv.

SOVEPLASSEN min er ved siden av Suleyman paa en madrass paa gulvet. Jeg forsvinner raskt inn i drömmeland etter en krevende dag paa veien, - og et godnatt kyss. (bare ett!)
Jeg blir saa glad og sover saa godt naar jeg treffer mennesker som disse.

DAGEN ETTER
Etter en god natts sövn var jeg paa bena litt etter kl 7. Jeg spiste frokost, tok noen flere bilder og tok farvel med löfte om aa sende en rapport i ny og ne. De förste 45 minuttene harfra var morsom sykling. Veien gikk opp og ned og slynget seg som en slange rundt toppene, för den naermest styrtet ned not havet igjen. For sa aa ta fatt paa siste höyden för Anamur. Som dagene foer hilste ogsaa i dag de fleste som passerte meg. De bertet med hornet og vinket og smilte, og noen mente jeg var crazy naar jeg sleit meg opp de bratteste bakkene. En bil stoppet og tilböd meg skyss, men jeg takket nei.

EN ENSOM SJEL
Min siste stopp paa veien var i en skarp höyresving. Der satt en eldre kar alene med en hund og varm te. Fire teglass stod klare paa et brett. Han hadde en enkel gapahuk av plast og noen klaer hengende paa greinene. Bodde han der tro? Han satt naa der med teen sin og studerte bilene som passerte. Jeg fikk te og vi vekslet noen ord ogsaa satt vi der aa saa paa bilene som kjoerte forbi.

ANAMUR
Det var fin utsikt over Anamur naar jeg kom over siste aaskammen. Hva saa jeg? En drivhusby! Tett i tett med drivhus i km i alle retninger. Bananer og jordbaer i lange baner! Det baerer ogsaa byen preg av, bananer alle steder. Jordbaerene er snart  modne. 

Tirsdag 16. januar 2007
Ucari - Anamur 51 km.
ca 500 m stigning.

Mandag 15. januar 2007
Gazapaşa - Ucari 46 km
+ ca 1000 m stigning, 2 lange og flere smaa

Soendag 14. januar 2007
Alanya - Gazapaşa 51 km.

LANDSKAPET
har endret seg voldsomt de siste to ukene. Fra omraadet ved Denizli med vinmarker, oliventraer og bomullsdyking gikk turen inn i den tyrkiske fjellheimen med snoe og hoeye fjell, og naa middelhavet og tid for innhoesting av appelsiner, mandariner, sitroner og bananer. Jordbaer, sommervarme og boelgesus.

STOR LUNSJ OG GRATIS OVERNATTING I DENIZLI
Jeg dro fra Pamukkale ved 11-tia. Selv om jeg hadde hatt en hviledag var ikke formen helt paa topp. Mulig at mineralbadet gjorde sitt til at jeg var troett, opplevde dat samme etter mineralbadet i Ungarn. Omsider kom jeg meg paa rowern og traakket de 25 km til Denizli. Det var allerede langt paa dag og sulten begynte aa melde seg. Lunsj ble det til gangs! Tok nemlig stoppen paa en bensinstasjon, - selvfoelgelig. De ansatte hadde lunsj da jeg kom og da ble det jammen mat paa meg ogsaa. Det smakte riktig godt, men de fôra meg litt vel mye, saa jeg ble forferdelig mett!! Jeg klarte ikke traakke mer et par km etter dette foer jeg maatte stoppe og ta en ny hvilepause paa en ny bensinstasjon! Her satt jeg og ble fyllt med te, og vurderte neste trekk. Klokka var sent paa dag. Aa dra fra Denizli betydde aa ta fatt paa fjellet med flere 100 meter stigning. İngen god ide i den formen jeg var, saa jeg ble sittende og prate med folk paa stasjonen og tilfeldige forbipasserende. Saa dukket Ilhan opp. En tyrker i 40-aara som bodde rett i naerheten. Han var innom for aa ta en prat med stasjonseieren som var en god venn. Han fortalte han var pensjonert (45 aar gammel) fra flyvaapenet, var gift og hadde to soenner, en som studerte i Izmir og en 14-aaring som bodde hjemme. Jeg ble invitert til aa sove over, takket ja til det, og hadde en nok en hyggelig kveld i et tyrkisk hjem.

I DEN TYRKISKE FJELLHEIMEN
Dagen ettr var jeg klar for fjellet og kom avgaarde ved 9-tiden. Det var jevn stigning de 20 foerste kilometerene opp til 1200 meters hoeyde (Denizli ligger paa ca 350 meter). Sol fra skyfri himmel, klar frisk luft, snoedekte fjell og lite trafikk, med andre ord, - en perfekt dag. Formen var upaaklagelig og det jeg traakket opp alle bakkene, tro det eller ei! Jeg valgte aa avslutte tidlig og da jeg var paa vei inn til Acipayam for aa finne et sted aa bo kom jeg i prat med en tyrkisk familie med 4 smaa barn som kom kjoerende. De fortalte at de hadde sett meg paa TV!!
Jeg fant et meget bra og billig hotell, et av de bedre paa min vei.

Soendag morgen var vaeret like straalende. Jeg var tidlig oppe og det var stille i gatene da jeg trillet sykkelen ut av hotellgaarden. Det foerste som moette meg var to studenter, 10.-klassinger. De var meget ivrige etter aa praktisere engelsken og pratet og spurte om alt mellom himmel og jord! Morsomt og hyggelig.

Naa var jeg stort sett paa 1000 m hoeyde hele dagen. Veien var bred og oversiktlig, og det grove veidekket hadde jeg etterhvert vendt meg til, selv om jeg merket det godt i armene. Rowern var ikke helt happy med ristingen heller, og fikk en skrue loes!

NAAR HOTELLET SOM SKULLE VAERE DER IKKE ER DER
Landskapet var virkelig vakkert der jeg traakket paa et plataa med hoeye snoedekte fjell rundt. Det var straalende sol som varmet godt. Jeg hadde forhoert meg om hotell underveis og mitt eneste alternativ paa veien naa var i Cavdir, som er en fjell-landsby paa 5000 innbyggere. Jeg traakket inn i sentrum og spurte meg for, - nei, her er det ikke noe hotell! Hva? İngen overnattingsted. Pokker, hva gjoer jeg da? Dette var en av de situasjonene jeg helst ikke ville oppleve. Jeg vurderte alternativene. Fikk vite at det var et hotell 20 km unna, men i en helt annen retning enn dit jeg skulle, saa det var jeg lite lysten paa. Det var utelukket aa fortsette for klokka var 3 paa ettermiddagen, og det var alt for langt til neste by. Skulle jeg ta en buss kanskje? Nei, det var i tilfelle siste noedloesning. Det maatte vel finnes en seng som stod tom i denne lille byen ogsaa! Jeg traakket ned til hovedveien igjen mens jeg vurderte alternativene, og der saa jeg skiltet “Restaurant og Otel”. Saa var det et hotell her alikevel? Jeg parkerte rowern og gikk inn. Det var en stor restaurant med en stor buffet med masser av god mat. Det undret meg litt, i denne lille landsbyen, men en bedre middag skulle det i hvertfall bli. Jeg spurte etter rom, - men nei, det var ikke hotell der! Det var mange aar siden det var nedlagt! Typisk det da! Jeg forklarte at det var for sent aa dra videre og jeg trengte bare en sofa, eller hva som helst, bare et sted aa sove! De foklarte at de ansatte i restauranten bodde der og det var ingen rom ledig. Hotellet hadde vaert daarlig business, men restauranten gikk bra. Dette var lunsjsted for bussene som gaar mellom Antalya og Pamukkale. Det forklarte den store buffeten!
Min fortvilelse vekket gjestfriheten, og den er ikke vanskelig aa finne i Tyrkia. Alle tyrkeres motto maa vaere “der det er hjerterom er det husrom”! De diskuterte seg imellom og en av de ansatte forsvant opp i annen etasje og kom snart igjen og bad meg foelge med. Joda, et lite rom hadde de funnet. Personen som pleide aa sove der var bortreist, saa det var helt greit at jeg laante senga. Jeg var lettet over at det ordnet seg og paa kvelden ble det middag sammen med de ansatte som bodde der. Nok en trivelig kveld og gratis overnatting!

FRA FJELLHEIMEN TIL MIDDELHAVET
Det var god temperatur paa dagen, men kaldt om natten og paa morgenen. Jeg fikk frokost, takket for meg og traakket avgaarde ved 9-tiden. Foerste overnattingsalternativ var naa Korketeli 70 km unna. Det var en helt fantastisk tur over fjellet, ubeskrivelig! Veiens hoeyeste punkt var paa 1500 meter. Det var snoe i terrenget, hoeye fjell, sol fra skyfri himmel, vindstille, klar frisk luft slik det bare er i fjellet en vinterdag. Stoppet og rastet og tok flere bilder, og traff blant annet tyskere som var paa busstur fra Antalya paa rundtur. Med den somlinga mi gikk tia og klokka var halv 4 da jeg var i Korketeli. Egentlig for sent aa fortsette, men dette virket ikke til aa vaere et blivende sted, saa jeg tok likegodt fatt paa de neste 60 km til Antalya! Det maatta jo gaa mye nedover siden jeg naa var paa 1000 meter og Antalya ligger ved havflaten. Det gikk fort nedover mye av veien, med noen mindre stigninger. Siste timen inn mot Antalya traakket jeg i moerket og det var litt av en overgang aa komme fra frisk fjelluft og lett trafikkerte veier og ned i Antayas heavy trafikk og tett eksos! Jeg fant omsider Sabah penzion jeg hadde blinket meg ut og da var klokka blitt 8 paa kvelden og jeg var skrubbsulten. Dusj og middag og rett i en god seng. Herlig!

MOETE MED EN “KOLLEGA”
Dagen etter traff jeg en “kollega”. Patrice fra Frankrike traakket naa i sin 5 maaned. Han hadde startet i Frankrike, traakket de arabiske land og kommet til Tyrkia via Syria. Han ventet besoek av familie i Antalya og i slutten av januar vil ogsaa han ta fatt paa turen til İndia. Det ble en interessant sykkelprat over en bedre middag.

Loerdag 13. januar 2007
Manavgat - Alanya 61 km

Fredag 12. januar 2007
Antalya - Manavgat 82 km

Ja, saa ble det noen bilder enderlig. Var saa heldig aa ha Ulrike fra Tyskland som nabo paa pensjonatet i Antalya, og hun hadde med seg PC. Jeg fikk sendt over noen bilder, men saa ble det troebbel med minnekortet og naa er jeg redd for at alle bildene fra Sofia til Antalya er tapt! Jeg faar hverken lest de paa kamera eller paa PC. Triste greier!